Reise

Dagens oppgavetips er en sammenliknende analyse av to romaner som tar for seg å reise. Diskuter problemstilling for oppgaven med faglæreren din.

Hilde Brunsvik: Reise til menneskene (bm). En vokalist som har sluttet å synge. En desillusjonert jazzpianist. Sammen reiser de til Venzia på en ukes spillejobb. «Reise til menneskene» er en roman om å være fremmed og om å høre til, å gå seg bort og finne veien, å være noen og være ingen. Og ikke minst, om musikk. (DnBB)

Martine Johansen: Hvite jenter kan ikke synge blues (bm). June, en ung musiker uten spillejobber, legger ut på reise til Europas storbyer med en gitar og farens LP-samling i bagen. På reisen møter hun kunstnere, dagdrømmere, idealister og fatalister som alle er på søken etter lykke. Ung kjærlighet, frihet, det å slå rot, å være rastløs, ustabil og helt uten retning, rote seg borti dop og alkohol, men likevel kanskje finne sin vei, er noe denne romanen handler om. Med et rocka språk fra østkant Oslo forenes blues, beatpoesi, ungdommelig frustrasjon og europeiske togturer. «Hvite jenter synger ikke blues» er en generasjonsfortelling om det å være ung i dag, og beskriver kunstens og de unges nye Europa. (DnBB)

 

Reklame

Oppvekst og identitet

Dagens oppgavetip ser en sammenliknende analyse av to romaner som tar for seg oppvekst og identitet. Diskuter problemstilling for oppgaven med faglæreren din.

Per Knutsen: Broren til Hugo (bm). Per Knutsen er en mester til å skrive varmt om det vonde. Erkki vokser opp sammen med den litt eldre broren Hugo og foreldrene. Faren var nazist og moren en fattig finne som flyktet til Norge. De slår banner og drikker, og i dette etterkrigsrommets Nordland vokser Erkki opp. Her skal han bli ung mann med andre følelser enn de vante. En oppvekst med brutalitet og slit, men også med kjærlighet. (DnBB)
 

Jonas Gardell: Tørk aldri tårer uten hansker. Kjærligheten (oversatt). Tørk aldri tårer uten hansker – Kjærligheten er første bok i en romanserie på tre. Den handler om da aids kom til Sverige og Stockholm på 80-tallet. Da Rasmus går av toget på Centralstationen i september 1982, legger han lille Koppom bak seg, for aldri mer å skulle vende tilbake til barndommens trakter. Ung og vakker kaster han seg ut i de homofiles Stockholm. Benjamin er med i Jehovas vitner. Ivrig går han fra dør til dør for å forkynne Guds ord. Han er tilsynelatende urokkelig i sin tro – helt til den dagen han ringer på hos Paul, den varmeste, morsomste og mest skrullete homoen Gud noen gang har skapt. På selveste julaften, når snøen faller lett over byen, møtes Rasmus og Benjamin, og ingenting skal noen gang bli som før for de to. NRK viste seriesuksessen fra SVT høsten 2013. (DnBB)

Dagens oppgavetips: ung identitet

Dagens oppgavetips er en sammenliknende analyse av to romaner som tar for seg ung identitet. Diskuter problemstilling for oppgaven med faglæreren din.

Heidi Furre: Parissyndromet (nyn). Parissyndromet åpner med at ei ung jente sier adjø til alt og alle hun kjenner og drar til Paris hvor hun kjenner ingen. Hun har ingen store planer. Lære seg fransk, jo, men det er ikke så viktig. Mest vil hun ut, vekk, av gårde. Men kanskje uten å vite hvorfor. Så treffer hun et nytt menneske. Så et nytt menneske til. En liten jobb får hun seg også. Og plutselig har livet forandret seg. Og det er bra. Og det er ikke like bra. For hun savner hjemme også. Hun savner bestemor. Hun savner Benedikte. Og hun savner ham. Han som lot henne dra. Han hun skulle gi globusen sin til, men ombestemte seg fordi: Eg ville ikkje gi heile verda til ein som ikkje ville ha meg. Parissyndromet handler om å komme overens med seg selv og de forventningene til livet vi ikke visste at vi hadde. (Forlagets omtale)

Martine Johansen: Hvite jenter kan ikke synge blues (bm). June, en ung musiker uten spillejobber, legger ut på reise til Europas storbyer med en gitar og farens LP-samling i bagen. På reisen møter hun kunstnere, dagdrømmere, idealister og fatalister som alle er på søken etter lykke. Ung kjærlighet, frihet, det å slå rot, å være rastløs, ustabil og helt uten retning, rote seg borti dop og alkohol, men likevel kanskje finne sin vei, er noe denne romanen handler om. Med et rocka språk fra østkant Oslo forenes blues, beatpoesi, ungdommelig frustrasjon og europeiske togturer. «Hvite jenter synger ikke blues» er en generasjonsfortelling om det å være ung i dag, og beskriver kunstens og de unges nye Europa. Dette er Martine Johansens første roman. (Forlagets omtale)

Dagens oppgavetips: Kroppen

Kroppen er et sentralt tema i moderne litteratur, og dagens oppgavetips er å undersøke hvordan kroppen knyttet til identitet er fremstilt i Mette Karlsviks Vindauga i matsalen vender mot fjorden og Benedicte Meyer Kronebergs Hvis noen ser meg nå. Du kan eventuelt bytte ut en av de to romanene med Kristian Fjellangers biografiske Feit. Mitt liv som tjukkas.

 

 

 

 

 

 

Mette Karlsvik: Vindauga i matsalen vender mot fjorden (nyn). Hovudpersonen er redd for å vekse. Ho er redd for mat, for livet, og for dei som prøver å hjelpe. Forteljinga dreier seg rundt bordet i matsalen på eit sjukehus. Dette er forfattarens debutbok (DnBB).

Benedicte Meyer Kroneberg: Hvis noen ser meg nå (bm). «Av og til er hun så sliten når hun legger seg om kvelden. Sliten i hver eneste muskel, sliten helt inn til beinet. Jeg kunne gitt meg, tenker hun, Mona kunne flytte inn hit igjen, vi kunne ligge og prate med nattlampene på og Mona kunne krype oppi til meg og jeg kunne være som henne; myk, rund. Men det går ikke, hun blir så redd når hun tenker den tanken, hun forsvinner i den, blir borte. Hvem er hun da? Hun kan ikke være Mona. Det går ikke, det er umulig. Jeg kan ikke være Mona, tenker hun, jeg må være meg, Vanja.» Mona og Vanja er eneggede tvillinger. Romanen følger søstrene gjennom tre viktige halvår av deres liv, hvor forsøket på å skape sin egen identitet får dramatiske konsekvenser (Forlagets omtale).

Kristian Fjellanger: Feit. Mitt liv som tjukkas (nyn). «Eg ser på meg sjølv i spegelen: Feite tjukke svinet.» Ein ulukkeleg Kristian (140 kg) står i prøverommet og bestemmer, lett desperat, at nok er nok. Eitt år seinare har han slanka vekk halve seg. Dette er Kristian Fjellanger si forteljing om skammen ved å vere den feite mannen. Om at det berre er kjerringar som slankar seg. Og at sjølv om heimegymapparata knekk og svolten gneg innforjævlig, så er det mogleg å nå det store målet: Å bli en vellukka slank mann. Og få pult. «Feit er et must å lese for alle som dømmer folk etter utseende.» (Forlagets omtale)

Mer litteratur som tematiserer kroppen finner du her